De fleste vil en eller annen gang oppleve å bli pårørende. Ranveig Skuterud har vært pårørende i over 50 år.
Mange i NORILCO har nær og god kjennskap til Ranveig. Hun ble mer eller mindre tvunget til å være en del av NORILCO. Hun jobbet i sekretariatet til NORILCO i 35 år og kjenner NORILCO bedre enn de fleste. Ranveigs engasjement til NORILCO kommer av hennes datter Janne som hun har vært pårørende til i over 50 år.
22. september er pårørendedagen
Pårørendedagen handler om å markere og hedre den viktige innsatsen pårørende gjør i samfunnet, bidra til at deres behov blir møtt av kommunen, på helseinstitusjonen og på arbeidsplassen. I NORILCO vet vi at mange av våre medlemmer er eller har pårørende som gjør en stor innsats for sine. Tall fra Pårørendealliansen viser at rundt 800 000 pårørende legger ned 110 000 årsverk hvert år, og som på ulike måter yter halvparten av all omsorg for syke og eldre. Det sier noe om viktigheten av å anerkjenne pårørendes innsats. Gjennom markering av pårørendedagen ønskes det å vise at pårørende fortjener å bli sett og ikke minst lyttet til.
Men mange må streve når den offentlige hjelpen ikke er i samsvar med behovet, og denne belastningen gjør at mange pårørende selv blir utslitt og nye pasienter. De fleste vil oppleve å få aldrende foreldre med sviktende helse, sykdom som rammer noen nær oss – partner, søsken eller i verste fall barn. Ranveig Skuterud opplevde det siste. Å få ett barn som trengte hjelp.
Les mer - Pårørendedagen
Livet som pårørende
Når Ranveig ble mor for 53 år siden endret livet seg. Da kom Janne til verden og ikke bare ble Ranveig mor. Hun ble også pårørende. I dag 22. september 2022 er Ranveig fortsatt mor og pårørende.
- Det jeg har opplevd som tøffeste opp gjennom tiden er å ta avgjørelser for andre mennesker, min datter.
"Det jeg har opplevd som tøffeste opp gjennom tiden er å ta avgjørelser for andre mennesker, min datter. Frem til hun begynte å få og si sine egne meninger var det veldig tøft. Tar jeg de rette avgjørelsene nå? Hvordan påvirker dette hennes fremtid? Det var spørsmål jeg stilte meg mange ganger, innleder Ranveig. - Det har vært veldig tøft."
Frykten som pårørende
Jeg engster meg mer enn henne. Jeg liker ikke helt situasjonen. Det har ikke blitt bedre med åra. Selv etter 50 år, forteller Ranveig. Erfaringer jeg har fått opp gjennom årene gjør at jeg vet litt for mye om faget og hva som kan komme. Men jeg engster meg også for sønnen min hele tiden. Ikke fordi han er syk, men for han sykler hele tiden. Så det er vel litt i naturen at mødre skal engste seg.
Naturlig å gi
På spørsmål om det har vært naturlig for Ranveig å bidra som pårørende selv i voksen alder svarer Ranveig at hun har følt at det det har det vært. Som barn var Ranveig også mye innom sykehus og hennes foreldre måtte da være pårørende for henne selv. Hun fikk en veldig fin støtte i sine foreldre selv da. Dette er noe jeg har tatt med meg i livet mitt videre når jeg ble pårørende.
Jeg er så gjerne pårørende. Det hviler mye på meg, men det er faktisk greit. Jeg husker at når min datter begynte å kjøre bil ble alt mye enklere. Da ble hun mye mer selvstendig og kunne gjøre mye mer alene. Det er godt for begge to.
"Det er veldig kjekt å se at det jeg hjelper henne med nå er med på å øke livskvalitet. Det er viktig for meg. Det føles ikke som det er lagt en byrde for meg som pårørende, presiserer Ranveig".
I arbeidslivet som pårørende
Ranveig er utdannet skredder og drev som dameskredder. Da hun ble mor måtte hun legge karrieren på hyllen. Det var ikke mulig å drive for seg selv, mens familien trengte meg så mye. Den gang var det en stønad som jeg ble tildelt fordi jeg hadde en høyere utdanning jeg ikke fikk bruke. Dette hjalp oss litt da.
Så møtte Ranveig NORILCO. Eller hun ble faktisk presset til å bli medlem av en sykepleier, humrer Ranveig. Senere ble Ranveig ansatt i i NORILCO, en jobb Ranveig hadde i 35 år før hun gikk av med pensjon. Så vi velger å tro hun stortrivdes både som medlem og i jobben.
- Jeg hadde hjelp av foreldene i begynnelsen av min karriere i NORILCO. Det var ikke bare lett å være i arbeid heller. Janne var mye på sykehus og jeg var først på jobb på dagtid før jeg dro på Rikshospitalet når jeg var ferdig på jobb. I tillegg hadde jeg en sønn hjemme også. Etter hvert fikk jeg en time fri hver dag slik jeg kunne gå på Rikshospitalet etter jobb. Da ble alt lettere.
Sterke bånd
Personer som opplever noe sammen knytter bånd. Særlig ser man dette for de som står i felles utfordringer. - Til tross for utfordrende tider hadde vi det mye moro på sykehuset, sier Ranveig. Mange mødre, ja det var stort sett mødrene som var på sykehuset på den tiden, var der og vi brukte tiden veldig positivt. Vi bygget hverandre opp. Jeg vill faktisk ikke ha unnvært den tiden, sier en tankefull Ranveig.
I årene etter sykehus har Janne og broren bygget seg et veldig sterkt og godt bånd sammen. Som mor er det veldig godt å se at de holder så sterkt sammen.
Å være pårørende krever krefter
Som pårørende må man også huske på seg selv. Det er ikke alltid så enkelt når den man er nær og kjær trenger hjelp. Man skal være på topp og det oppleves at det er ingen som spør om hvordan man som pårørende har det. Går man ombord i fly får man i sikkerhetsdemonstrasjonen beskjed om å ta på egen oksygenmaske før man hjelper andre. Dette for man skal være klar til å hjelpe andre. Om ikke klarer man ikke hjelpe noen.
Pårørende arbeidet kan kreve mye. Ranveig er i dag pensjonist og har tid til mer nå. Hun får energi blant annet gjennom sine hobbyer. Når hun får sette seg foran tv-skjermen med strikketøyet, da har hun det helt supert. I tillegg er hun støttekontakt for en person som hun er med på enkle og hyggelige turer med. Dette gir meg veldig mye positivt som gir meg krefter. I tillegg har jeg venninner som jeg har det hyggelig sammen med. En hobby Ranveig og Janne har sammen er å være med i Drammen ølets venner. Dette til tross for at en av oss ikke drikker øl, ler Ranveig.
Ranveig er klar i sine anbefalinger og ærlig til andre pårørende. -Det er ikke lett å være pårørende i det hele tatt. Det er så mye som skjer. Men prøv å gjøre det beste ut av det. Man må ikke brenne lyset i begge ender. Be om hjelp som for eksempel avlastning om det er aktuelt. Selv om det til tider kan være vanskelig så se på det positive som skjer. Se på fremganger. Jeg hadde store problemer når Janne ble født. Det var tøft å se sin egen datter være syk. Det er ikke lett å være pårørende i det hele tatt. Vi har valgt å være åpne om det. Det er vi glade for nå.
- I tillegg vil jeg trekke frem den mottakelsen jeg fikk når vi kom inn i NORILCO. Den har jeg tatt med meg. Jeg traff to damer som hjalp meg inn i NORILCO. De kommer jeg til å huske hele mitt liv.
Takk til Ranveig som har gjort et viktig arbeid som pårørende for sin datter. Har du en pårørende du ønsker å takke? I dag, i morgen og dagene som kommer er dagen å takke. En takk fra hjerte kan bety så innmari mye for den som er pårørende. Vi ser dere! Takk for all den hjelpen dere bidrar med.