Det tok lang tid for Hege Elisabeth å akseptere sin alvorlige helsetilstand. Avgjørelsen om å leve med pose på magen resten av livet, var uvirkelig
Det regner i Trondheim denne lørdagen i august, sommeren er på hell. På kjøkkenet hos Hege Elisabeth Almaas (50) er kaffen klar. Treningsglade Hege Elisabeth smiler fra øre til øre. Men slik har det ikke alltid vært.
Mageproblemene startet i 2007. Hun hadde lagt bak seg noen år med påkjenninger som alenemor og student, men aller tyngst var det da hun mistet broren sin i 2002. I 2007 gikk det meste i livet bedre, trodde hun.
– Jeg hadde praksis i et stort firma, og jeg hadde klart å slutte å røyke. Det jeg ikke var klar over var at stress og en immunsykdom som jeg har, hadde påført tarmen mengder med små betente sår, forteller Hege Elisabeth.
En betent og blødende tarm styrer livet
– Jeg husker juli i 2008. Jeg var så dårlig at jeg og den 13 år gamle sønnen min flyttet hjem til moren min. Der lå jeg på sofaen, mens foreldrene mine tok seg av 13-åringen. Når jeg ikke lå på sofaen, var jeg på do. På det meste gikk jeg på do 24 ganger i døgnet. Jeg blødde når jeg var på do, og i løpet av et år hadde jeg gått ned 14-16 kilo, de fleste kiloene i løpet av de to ukene på sofaen.
I slutten av juli ble Hege Elisabeth undersøkt med koloskopi, og alle sårene i tarmen ble oppdaget. Det ble konkludert med at hun hadde fått kronisk betennelse i tykktarmen med blødende sår, ulcerøs kolitt.
– Jeg ble satt på steroider (kortisontabletter) og antibiotika. Det var et strengt medisinsk regime et års tid hvor ulike medisiner ble prøvd ut. Ikke minst ble det testet alternativer for kortison, men jeg fikk blodforgiftning av de nye tablettene, og måtte tilbake på kortison igjen. Jeg var, uansett hvor jeg var og hva jeg drev på med, på utkikk etter en do. Jeg måtte være nøye med hva jeg spiste og drakk for å unngå at problemene ble verre, sier Hege Elisabeth.
Da legen sa at hun måtte undersøke tykktarmen for kreftfare hvert år framover, falt hun helt i kjelleren.
– Jeg var rett og slett ikke forberedt på at jeg var så syk. Jeg trodde problemene kunne repareres med noen tabletter, men der tok jeg feil.
Legene foreslår operasjon
–Det var uvirkelig og utenkelig. Jeg var langt nede på grunn av påkjenningene jeg hadde hatt, hadde lavt selvbilde og lav selvtillit. Å gå med en pose på magen var en fjern tanke som jeg ikke klarte å forholde meg til. Så viste det seg at jeg hadde en kollega med samme sykdom som meg. «Hva skal du med den tykktarmen?! Andre klarer seg fint uten!», sa hun en dag med en myndig stemme da jeg satt og beklaget meg over sykdom. Det ga meg en oppvekker, sier Hege Elisabeth og ler litt.
Det ble flere sykehusinnleggelser. Så, etter en undersøkelse ved en innleggelse i august 2010, sa hun ja til å fjerne tykktarmen. Da hadde det vært nok sykehusinnleggelser, sykdom og hindringer. Nok var nok. Tykktarmen ble fjernet, det ble anlagt stomi, men en mindre del av endetarmen var fortsatt igjen.
En ny, vanskelig avgjørelse
Tarmen som var igjen var fortsatt betent og ble holdt i sjakk med små doser kortison. I 2011 måtte Hege Elisabeth på nytt ta en vanskelig avgjørelse. Det hadde gått ett år og legen sa hun måtte bestemme seg for om hun ville beholde stomien eller legge den inn og lage et bekkenreservoar.
– Etter flere runder med meg selv bestemte jeg meg for å la stomien forbli permanent og at også den siste delen av tarmen måtte bort. Det var en tung avgjørelse, men nå var det på tide å starte å leve igjen.
Den tøffe tiden etterpå
– Etter den siste operasjonen i 2012 oppholdt jeg meg mye i sofaen. Jeg hadde smerter etter inngrepet, jeg gråt mye og jeg var veldig nedfor. Immunforsvarsproblemet førte til betennelser ulike steder i kroppen. Savnet etter broren min forsterket den vonde tiden.
- Alt det som hadde skjedd de siste fire årene, begynte å sige inn over meg. Det var også svært tungt å være alenemor. Du får en skyldfølelse, en følelse av å ikke strekke til for barnet ditt, sier hun og ser ut vinduet. Ute regner det fortsatt.
Vendepunktet
Så en dag foreslo en kollega at Hege Elisabeth skulle bli med henne å gå tur i skogen med hunden hennes. Den ene turen blir til flere turer. Så kom snøen og de bestemte seg for å trekke inn på et treningssenter.
– Jeg hadde behov for styrketrening. Musklene hadde blitt svake etter sykehusopphold og behandlingen. Jeg klarte ikke å sette meg ned på huk, og det var slitsomt bare å krysse gata. Musklene var ikke der, så alt gikk i sakte kino.
I 2013 dro Hege Elisabeth oftere og oftere på trening. Det hjalp til å bedre formen både fysisk og psykisk.
– I oktober 2013 løp jeg 100 meter. Jeg var veldig stolt av meg selv. En venn fortalte at jeg måtte regne med et halvt år med trening før jeg så de store resultatene. Det satte ting litt i perspektiv. Jeg ville oppnå målet, bare ikke i morgen. Jeg trente jevnt, og jeg overkom en ny terskel – jeg begynte å løpe ute.
Et brutalt tilbakeslag og en rar pute
Så i august 2015 blir hun igjen akutt innlagt på St. Olavs hospital.
–Jeg var sikker på at jeg skulle dø denne gangen. I fire dager hadde jeg ubeskrivelige smerter og legene prøvde alt, før jeg endelig ble lagt på operasjonsbordet og de fant årsaken. Arrvev fra en av de to tidligere operasjonene hadde lagt seg rundt tynntarmen, strammet til og stengt passasjen.
Hege Elisabeth tar et glass vann. Det er godt med en liten pustepause. Det er mange hendelser som hun ikke har tenkt på på en stund. Brått kommer en smittsom latter.
– Jeg husker puta i 2012. Puta med hull i som jeg måtte ha med meg over alt, også på jobb. Jeg husker hvor flau jeg var da jeg skulle på foreldremøte på skolen til sønnen min og kom bærende med puta. Det er heldigvis historie, sier hun og ler.
Trening blir en nødvendig del av livet
Selv om Hege Elisabeth i dag er fri fra plagene ulcerøs colitt ga henne før operasjonen, er det likevel en del hensyn å ta. Hun har mye energi, men blir iblant veldig sliten. Derfor er det viktig å få nok søvn. Selv om hun har mulighet for å spise og drikke hva hun vil, er det enkelte ting hun er forsiktig med.
– Dessuten har trening blitt en nødvendig del av livet, for å kunne opprettholde energinivået, jobbe 100 prosent og ha krefter til å gjøre andre ting, sier hun.
– Både styrketrening og løping må til for at jeg skal føle meg vel, både fysisk og psykisk. Mitt neste mål er KK-mila 1. september. Jeg grugleder meg. Det er fint å trene mot et mål. Og når andre kjenner til planen min kan jeg heller ikke «skulke unna» treninga, sier hun og smiler. Neste år har jeg planer om å prøve meg på et halvmaraton, legger hun til.
Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det
– Selv om jeg tilsynelatende er frisk, har jeg fortsatt noen tunge dager. Farmor brukte å si: «Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det!» Det dummeste en kan gjøre er å gi opp. Jeg tenker sånn: Du må ikke gi opp; tørk tårene og prøv igjen i morgen. Sett litt lavere krav til deg selv og jobb deg oppover. Dessuten har jeg så mye å være takknemlig for.
- Jeg har fantastiske foreldre som hjalp meg og sønnen min i de vanskelige årene, og ikke minst er jeg veldig stolt av sønnen min som i dag er student. Og så trives jeg godt i jobben som førstekonsulent ved NTNU der jeg har gode kollegaer. Og posen på magen……er ikke lengre et problem, avslutter Hege Elisabeth.
Artikkelen ble første gang publisert i KK, 31. august 2018. Gjengitt med tillatelse.