I 2022 ble Lisa Aamodt (32) mamma for andre gang. Lykken over sønnen var stor, men graviditeten og den første tiden som tobarnsmor skulle vise seg å bli alt annet enn enkel.
Like før hun ble gravid fikk hun nemlig diagnosen ulcerøs proktitt, som er en betennelse i slimhinnen i endetarmen. Lisa beskriver betennelsen som forholdsvis fredelig den første tiden, men under graviditeten ble symptomene betydelig verre.
– Jeg kunne ikke lenger jobbe og leve livet som normalt. Jeg hadde sterke smerter, hyppige dobesøk med blodig diaré og dårlig almenntilstand. Det ble en del sykehusinnleggelser og for hver innleggelse ble det utprøvd nye medisiner. Til slutt fant de ut at det hadde utviklet seg til en total kolitt, som vil si at hele tykktarmen min var betent, sier hun.
I ettertid synes hun det er trist å tenke tilbake på sønnens først leveår, da den dårlige helsen førte til at hun ikke klarte å være like til stede for sønnen sin, og den øvrige familien, som hun hadde ønsket.
– Det var ufattelig tungt. Jeg klarte ikke å være mamma fordi jeg måtte på do mellom 30 til 40 ganger i døgnet. Mellom dorundene lå jeg i fosterstilling og prøvde alt av smertestillende, uten effekt. Det var vanskelig å glede seg over det som var fint, når jeg hadde det så grusomt, sier hun.
Mangelfull oppfølging i etterkant
Etter å ha prøvd ulike medisiner uten bedring, var det ingen annen utvei; hun måtte ha ileostomi. Lisa forteller at hun ble lettet da hun fikk beskjeden.
– Endelig fikk jeg en varig løsning, noe som kunne føre til at jeg rett og slett kunne leve igjen. Det var mitt sterkeste ønske da jeg hadde det som aller verst, jeg var så desperat at alt jeg tenkte på var å få vekk tarmen.
Den første tiden med pose på magen skulle imidlertid ikke bli helt slik Lisa hadde sett det for seg. For selv hun ble tatt godt vare på av de ansatte ved sykehuset, synes hun at oppfølgingen etter operasjonen var noe mangelfull.
– Jeg følte at jeg fikk mye informasjon om selve operasjonen og hvordan den skulle foregå, men nå tenker jeg at selve operasjonen ikke er like viktig som livet etterpå. Etter operasjonen fikk jeg informasjon om kosthold og viktigheten av å være i aktivitet, men ikke så mye om stomien i seg selv. Der og da var jeg fornøyd, du vet jo ikke hva du lurer på før du sitter der med stomien etterpå, sier hun.
Bekymret for sårbare grupper
Lisa jobber som sykepleier ved Fredrikstad korttidssenter, hvor hun i hovedsak pleier eldre mennesker. Gjennom yrket sitt har hun flere ganger bistått personer med stomi, men dette var allikevel ikke noe hun hadde særlig kunnskap om før hun selv fikk ileostomi i februar.
Med sin bakgrunn som sykepleier har hun riktignok gjort seg en del tanker om andre stomipasienter som kanskje ikke har samme kunnskap og utgangspunkt som henne.
– Jeg tenker mye på de sårbare gruppene der ute, de som er litt eldre eller de som har barn med stomi. Hadde det dreid seg om barnet mitt, og jeg fikk så lite informasjon, hadde jeg blitt smårar.
– Det finnes jo også de som kanskje ikke tør å snakke om det og som holder problemene for seg selv. Når du sitter der med masse lekkasjer er det lett å tro at det er deg det er noe feil med, fordi du ikke mestrer det. Vi yngre har teft og bruker internett, men en del eldre vet kanskje ikke hvor de skal begynne en gang.
Det var også internett som ble løsningen for Lisa. Hun har innhentet informasjon fra sosiale medier, NORILCOs nettsider, ulike utstyrsleverandørers nettsider og apotek.
Hun har også opprettet Instagram-kontoen @mitt.stomiliv hvor hun åpent og ærlig deler alle sidene av livet med stomi. Ønsket hennes er å vise at det å ha stomi ikke hindrer deg i å leve et godt og rikt liv.
Sjekk hennes profil på instagram