Denne saken har tidligere vært publisert i Fædrelandsvennen
Tekst: Sven Arthur Ljosland Foto: Jacob J. Buchard
– Dette har vært min form for terapi. Jeg har jeg skrevet for å bearbeide følelsene.
Skyggen blir ikke Bartok kvitt før kreften er borte. Kanskje skjer det aldri.
– Livet smeiger og livet slår, sier kristiansanderen.
Vel vitende om at det har slått mer enn det har smeiget i tre og et halvt år nå. Tre og et halvt år med kreft som en del av hverdagen. Med mental slitasje.
– Kanskje får jeg behov for å snakke med terapeut etter hvert, men hittil har skrivingen ryddet i hodet mitt. Den har gitt meg mye, sier Bartok.
Så mye at hun nå har tatt sjansen på å samle ordene sine i ei bok.
– Det er enkle dikt. Andre får vurdere hvor bra det er.
Mentalt krevende
Viktigere enn at det er bra, er at det har hjulpet henne gjennom hennes mørkeste timer.
Og at det kanskje kan hjelpe andre.
– Sykdommen krever mye mentalt av meg. Det som skjer i toppen er like viktig som det som skjer med kroppen. Tenk om diktene kan løfte noen! sier hun.
Slik de har løftet henne.
Det har hun allerede fått høre av venner at de har gjort. Venner som selv står i vanskelige livssituasjoner.
– Jeg har sendt noen dikt til oppmuntring og fått høre at det treffer.
Bobler av lys
Responsen har vært overveldende etter boklanseringen forrige uke:
– Mange har sagt at diktene berører, sier 51-åringen.
Selv kaller hun skrivingen «en skikkelig vitaminpille».
– En sang, et ord eller et sitat kan være til enormt stor støtte i en sårbar situasjon. De kan være bobler av lys.
Bartok er opptatt av å tenke lys og muligheter også når dagene er vanskelige.
– Jeg har en positiv grunnholdning. Det har vært til god hjelp for meg i disse årene. Heldigvis har jeg ikke vært mye i kjelleren.
Uro
I perioder har hun våknet mye om nettene med uro i kroppen. Da har hun stått opp og satt seg i sofakroken i stua.
Skrevet ned tankene sine.
Tanker som har blitt til ord som har blitt til dikt. Rett foran øynene hennes.
– Jeg har aldri skrevet dikt før. Men det var slik ordene kom ut. Det er ærlig og ekte.
Resultatet har blitt «Når livet slår – lev sterkt».
– Da jeg gikk igjennom diktene, delte de seg naturlig inn i tre kapitler. Noen handler om det som skjer når livet slår, noen om å prøve å stå oppreist over lang tid, noen om å leve sterkt og være bevisst på hva som gir livet mening.
Felles opplevelser
Slik diktene ble skrevet i sene nattetimer, er slik de fremstår i boka.
– Jeg har knapt endret et ord.
Og selv om det skumle har et navn, er ordet kreft nevnt i bare tre av de 59 diktene.
Det er nemlig en bok om så mye mer, skal vi tro Bartok.
– Min historie er ikke helt lik noen andres, men jeg tror mange av opplevelsene er felles. En del vil kanskje kjenne seg igjen i følelsene mine, uavhengig av hvilke utfordringer de står i.
Kritisk og alvorlig
Bartok fikk påvist tarmkreft med spredning i september 2020. Da hadde hun hatt en sommer med litt diffuse plager i magen.
– Når kreften starter i blindtarmen, kan den utvikle seg lenge uten at den legges merke til.
Hun ble operert i nesten ni timer på Radiumhospitalet.
– Det var kritisk og alvorlig, men heldigvis hadde jeg marginene på min side.
Bartok beskriver kreftdiagnosen som «totalt sjokk».
– Det snudde alt på hodet. Livet fikk plutselig en skygge.
Uten mål og mening
Etter en vellykket operasjon ble all synlig kreft fjernet. Deretter ventet måneder med cellegiftbehandling og komplikasjoner.
Det var i denne perioden Bartok første gang tok pennen fatt. Men skribleriene hadde ingenting med poesi å gjøre, skal vi tro henne.
Koronarestriksjoner forsterket følelsen av isolasjon og mangel på sosialt liv, men ved påsketider 2021 begynte hun så smått å jobbe igjen.
Studielederen ved UiA verdsatte arbeidsdagene mer enn noen gang.
– Det var så godt og meningsfylt å være tilbake hos gode kolleger.
Før sommeren var hun tilbake i full stilling. I halvannet år levde hun den normale tilværelsen hun hadde higet etter.
Den andre krisen
Men kreften var ikke borte. Noen uker før jul i fjor måtte hun omstille seg igjen.
Det ble starten på det Monica kaller den andre krisen.
Eller det hun trodde hun gikk til. CT-bildene viste nemlig at flekkene med kreft var så små at de ikke kunne opereres bort.
– Legene sa jeg måtte vente til de hadde vokst seg store nok.
Det betydde uker og måneder med venting. Med uro. Frykt. Tårer. Sorg.
– I begynnelsen gikk det knapt ei natt uten at jeg lå våken med tankene mine. Alt ble til dikt!
Dikt om venting. Uro. Frykt. Tårer. Sorg.
Men også om håp. Mirakler. Fellesskap. Mot.
Responderte ikke
Motet har blitt satt på atskillige prøver underveis. Som i august i år, da operasjonen ble avlyst fordi kreften hadde spredd seg for mye.
Og som i november, da hun mistet plassen i en forskningsstudie hvor cellegift og immunterapi kombineres.
– Noen av de som responderer på denne behandlingen blir kreftfri. Dessverre viste kontrollen at det knapt hadde skjedd noe hos meg.
Vokser sent
Hun hadde mye håp knyttet til studien. Nå har hun måttet omstille seg igjen.
Omstillingen har bestått i å gå tilbake til cellegiftbehandling annen hver uke.
– Men i det minste har jeg bidratt i livsviktig forskning. Det kjennes godt.
Og nettopp fremskrittene innen kreftforskning gir Bartok tro når fortvilelsen truer.
– Legene tror jeg kan leve lenge med kreften. Det finnes ingen garanti, men den vokser sent. I mellomtiden håper jeg at nye typer behandling kan hjelpe meg.
– Blir utslått
Siden november har hun gått til cellegiftbehandling på Senter for kreftbehandling på Sørlandet sykehus.
– Jeg får en del rare bivirkninger, og blir utslått av behandlingen, sier Bartok.
Likevel kan hun ikke få skrytt nok av senteret.
– Sykepleierne er helt fantastiske, og gir meg alt jeg trenger!
Samtidig er hun opptatt av vi alle er hele mennesker.
– Behandlingen handler i stor grad om det fysiske. Psykiske utfordringer må pasientene håndtere på egenhånd.
Pårørende rammes
Derfor ønsker hun seg et såkalt Vardesenter til Sørlandet. Disse er det syv av andre steder i landet.
– Alle tilbud er samlet under ett tak på disse senterne. Også for pårørende og etterlatte. Jeg tror de fleste vil oppleve det som verdifullt å møte andre i samme situasjon, sier Bartok.
En viktig grunn til at hun har vært åpen om sin egen sykdom, er nettopp pårørende.
– Vi skal ikke undervurdere hvor tøft mange av disse har det. Også de rammes i stor grad av sykdommen.
Stilnet
I november går formiddagssola fortsatt klar av Odderøya på sin vei vestover. Nå varmer den opp stuevinduene i husrekkene langs Østre Strandgate.
Monica Bartok nyter solstrålene. Hun sitter ofte her i sofakroken. Men ikke like ofte om nettene som før.
– Det har stilnet litt, sier hun.
Hva det er et uttrykk for, er hun ikke sikker på. Hun prøver å være positiv, men innrømmer at hun savner normalitet i hverdagen.
– Jeg har blitt sykemeldt igjen.
Bartok har et mål om å være gradvis tilbake i jobb om ikke altfor lenge.
Til kolleger og rutiner. Til meningsfylt arbeid.
Til bobler av lys.
Som holder skyggen på avstand.
B-sak: – Undervurdert
Psykolog Janette Røseth mener skriving er undervurdert som terapi.
– Du trenger ikke å skrive dikt, den mest meningsløse tekst kan fungere, sier hun.
Røseth er forfatter og foredragsholder, og særlig opptatt av livssorg.
– Selv om du kanskje sørger over et samlivsbrudd og jeg sørger over at jeg aldri fikk barn, kan vi likevel møtes i sorgen. Vi kjenner igjen den andres følelser, som for eksempel ensomhet og sinne.
Dobbel kraft
Å skrive dikt og dele dem har Røseth mye til overs for:
– Det er fint at Monica deler opp historien sin i dikt. På den måten gir hun andre av sin historie slik at hun kan kjenne igjen sin egen. Det er en dobbel kraft i det.
Røseth advarer mot å legge vonde følelser i en skuff og ignorere dem.
– De forsvinner ikke av seg selv, og kan lage støy og forurense tilværelsen hvis de ikke slippes ut.
Emils «hyss»
Hun minner om hvordan mor til Emil i Lønneberget bearbeider sønnens mange pek:
– Hun har ei bok hvor hun skriver ned Emils «hyss» hver kveld før hun legger seg. På den måten skriver hun av seg det som har plaget henne, og kan legge seg med lettet kropp.
Å lese igjennom det som er skrevet mener Røseth er en form for eksponeringsterapi.
– Noen opplevelser er ekstra store, og å lese eller lytte igjennom tekstene igjen kan bidra til å bearbeide traumene. Slik kan de forsvinne mer og mer.
– Men hvor lett er det å bearbeide traumer når du står midt i dem?
– Veldig mange trenger tid, for den første tida i ei krise er preget av sjokk. Da handler det om å være i kampmodus, og at dette er noe du skal overvinne.
Ikke alt må bearbeides
Ifølge Røseth er det ofte først når den verste krisen er avverget at det er rom for å kjenne etter.
– Noen kommer 20 år etterpå og lurer på hvorfor ikke de har gjort dette for lenge siden. Da svarer jeg at de kanskje ikke trengte det før.
Røseth sier det er en myte at alle vonde opplevelser må bearbeides.
– Noen ganger ligger det fint i skuffen sin. Det kan faktisk gjøre det verre å røre ved det. Men når følelsene hindrer deg i å være glad og trygg, da må du tørre å ta en titt ned i skuffen.