Urostomi
Ved sykdommer i urinveiene må urinen noen ganger ledes ut av kroppen via en urostomi.
Den vanligste årsaken er kreftsykdom i urinblæren. Det kan da være nødvendig å fjerne denne. Blærefunksjonen kan også være ødelagt på grunn av medfødte misdannelser og ulykker, for eksempel brudd i ryggen som har skadet nervene som fører til blæren.
Ureterostomi og ileumavledning
En av de første former for urostomi som ble benyttet var ureterostomi. Ved slik operasjon ble én eller som oftest begge urinlederne (urinleder = ureter) lagt frem på magen.
Ureterostomi kan imidlertid lett gi problemer med arrdannelse slik at åpningen i huden blir trang. Dermed hindres urinen i å komme ut, og den begynner å hope seg opp i urinleder og nyre. Arrdannelsen kan dessuten gjøre det vanskelig å bandasjere stomien. Det var derfor et stort fremskritt da man begynte å sy urinlederne fast til et stykke tynntarm, såkalt ileumblære. Ved denne operasjonen isolerer man ca 20 cm av tynntarmen (ileum). En ende av tarmstykket lukkes, de to urinlederne syes til tarmen, og den andre enden legges frem på høyre side av magen.
Tynntarmen er 5–6 meter lang, og de ca 20 cm som fjernes for å lage stomi, har sjelden betydning for fordøyelsen. Ileumavledning blir ofte kalt ileumblære eller Brickerblære. Tarmstykket overtar ikke urinblærens oppsamlingsfunksjon, men gir en sikrere og bedre stomi. Det vil hele tiden komme urin fra stomien, og den opererte må alltid bære oppsamlingspose.
Urinoppsamling
Urostomiposen er utstyrt med en tilbakeslagsventil som hindrer at urinen renner tilbake i stomien. Hvis man har problemer med at posen blir for full om natten bør stomiposen kobles til en nattpose som henges på sengen eller legges på gulvet. Urin som passerer gjennom en ileumavledning får et litt grumset utseende. Dette skyldes slim fra tarmstykket og er helt normalt. Urinprøver skal ikke tas fra oppsamlingsposen, men hentes direkte ut fra stomien ved hjelp av et kvinnekateter.
Kontinent urostomi
Reservoaret lages av et stykke tarm, og tømmes 4–6 ganger i døgnet av den opererte selv. Et kateter føres gjennom stomien og inn i reservoaret, og urinen tømmes i toalettet. Mellom tømmingene dekkes stomien med en liten bandasje.
Det finnes mange operasjonsmetoder for kontinent urostomi. I Norge er det stort sett bare to i bruk. En metode er den såkalte Kocks kontinente urostomi (figur 10), utviklet av professor Nils Kock i Gøteborg. Her anvender kirurgen 40 cm av tynntarmen som åpnes, foldes og syes sammen på en spesiell måte slik at det dannes en beholder (reservoar). I tillegg benyttes 2 ganger 15 cm til å konstruere «ventilene». Totalt beregnes 70 cm tarm til konstruksjonen.
Ved annen metode hvor «ventiler» ikke er nødvendig beregnes 55–60 cm tynntarm. Det er også mulig å lage reservoaret av første del av tykktarmen. Disse metodene gir stort sett gode resultater i øvede hender.
Ved «Mitrofanoffs prosedyre» lager man en kontinent urostomi via en kateteriserbar kanal til urinblæren. Denne kanalen kan enten lages av blindtarm, deler av urinleder eller konstrueres av et lite tynntarmsstykke. Navnet stammer fra den franske barnekirurgen som først anvendte denne teknikken. Metoden benyttes hos spesielt utvalgte pasientgrupper, som for eksempel hos barn med store utviklingsfeil i urinveiene, eller pasienter med skader i ryggmarg som resulterer i betydelige blærefunksjonsfeil og inkontinens (lekkasje).
Ofte benyttes teknikken i sammenheng med kirurgi hvor man syr inn et tynntarmstykke i blæren (bot) for å redusere overtrykk (refleksaktivitet) og for å øke blærens lagringskapasitet for urin. Tømming skjer via ren intermitterende kateterisering (RIK).